Andakten er skrevet av Ståle Lavik
Apg 7,52-60
52 Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, 53 dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»
Stefanus blir steinet
54 Da de hørte dette, ble de så forbitret i sitt hjerte at de skar tenner mot ham. 55 Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58 De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. 59 Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte med høy røst: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.
Som sagt: Kontraster!
Kontraster fordi dette er preketeksten for 2. juledag. (Jeg ligger som vanlig litt etter…)
Hvor ble det av det fine juleevangeliet med Jesus i sentrum? Hyrder, vismenn, englekor, lovsang, myrra og krybbe?
Gedigne kontraster! – som minner meg på at sorg og ulykke kan treffe oss alle!
Men vi, akkurat som menneskene på den tiden, kan ikke bruke sorg og smerte som bevis på at Gud ikke er med!
Stefanus var en gudfryktig mann, som til og med får se Guds herlighet. Og fylt av Den Hellige Ånd, står det. Denne rettroende og gudfrytige mannen, tvinges altså i døden! Ikke til å forstå, men likevel…
Så er det da ingen motsetning på en nær og tilstedeværende Gud i våre liv, kontra fortvilelse i det som kan se ut som et totalt mørke!
Stefanus får klart se at Gud er med han, selv når livet raser sammen.
Nå er ikke vanligvis hverdagen vår så eksplosiv som i dette eksempelet. Men den kan være krevende nok i et ukristelig samfunn som våres. Føler vi oss ikke til tider kraftløse og oppgitte? Det kan være en stri kamp i perioder!
Kan vi lære noe av Stefanus? Kan vi klare å la Gud styre livene våre, kanskje spesiellt når det er tungt? Og ha tillit til Guds omsorg for oss?
Ikke lett, men det er vel akkurat når vi føler oss svake at vi trenger mest hjelp?