FREDAG 7. MAI 2010

Det er snart to uker siden vi begynte å arbeide på Jesus Maestro. De første to ukene har det ikke vært lagt noen spesiell plan for arbeidet. Fokuset har vært på å bare kjøre flatt og få snakket med flest mulig elever, lærere og andre som dukker opp på skoleområdet. For så vidt ikke veldig krevende det, skulle en tro. Viser seg nok allikevel etter endt skoledag at en kjenner det er godt å ta 5-10 minutt på sofaen. Det blir til at en må ha maks konsentrasjon for å få med seg alt som blir sagt og formidlet.

Dagene begynner med oppstilling; ikke bare Mandag. Selv om det er den dagen oppstillingen varer lengst. Da er vi ute og treffer elever og lærere. Deretter blir det å sette seg inn i litt forskjellig på kontoret. Går litt rundt på området. Snakker gjerne med noen foresatte av elevene. Denne uken har AK snakket en del med en som er foreldrerepresentant. En veldig kjekk type. Bare en liten ting som er litt sånn halvringt; jeg tror han ønsker å få meg til å snakke Quetchua. Ikke det at jeg ikke vil; det er bare det at nå føler jeg at jeg begynner å komme så smått i siget på spansken. Da blir det litt mye å begynne med et nytt språk allerede. Men, men. Nå har vi kommet frem til at vi tar fem minutter hver dag han kommer innom skolen. Sånn at jeg iallefall kan lære meg å hilse skikkelig på Quetchua. Det tror jeg er viktig.

Ellers utover dagen så snakker vi med lærerne i langpausen. Det er litt halvhardt, men prøver å bare innstille meg på at spansk med jærdialekt tross alt må være ganske spennende å høre på! Sant skal sies, de er veldig imøtekommende. Foruten dette så er vi ute på området og snakker og snakker. Fra den ene gruppen elever til den andre. Kathrine har også vært med i enkelte timer og vært på besøk.

Vi opplever at mange elever er svært kontaktsøkende. De spør om mange ting. Om mange store ting. Noen trenger åpenbart bare å bli sett, å få en klapp på skulderen. Andre igjen trenger å få høre at de er flinke. Har kanskje aldri hørt det før. Har lyst å fortelle kjapt om en ting i dag. Jeg satt og snakket med en del gutter. De var veldig opptatt av hva forskjellige ord på spansk var på engelsk. Etterhvert kom de til “campesino”. Bonde. Og så lo de og ertet i en i gjengen som var fra en bondefamilie. Jeg forstod at han nok var en av gjengen. Samtidig var han nok den som fikk gjennomgå hvis noen skulle tas. Et enkelt bytte. Jeg spurte guttene hva de ville ha spist hvis det ikke var noen som produserte maten. Hvis ingen visste hvordan man produserte korn, grønnsaker, frukt. Hvis ingen hadde dyrehold. Jeg fortalte dem at der hvor jeg kommer fra i Norge så er det mange bønder. Jeg fortalte dem at jeg tror at mange folk som bor i byene har mye å lære av bøndene med tanke på for eksempel arbeidsmoral, både i Norge og Bolivia. Jeg så at gutten som var campesino lyste mer og mer opp. Mens kameratene nikket. Det var merkelig å se hvordan hele situasjonen løste seg. Det var godt å se.

Varige inntrykk blir det av å få komme og besøke små menigheter på landsbygda i Bolivia. Menneskene vi møtte var så imøtekommende!

Denne jenta var med på møtet. Jeg måtte bare spørre om å få lov til å ta bilde av henne.

Å si at jeg kjenner denne mannen etter kun et besøk i Tukisa er å ta alt for hardt i. Men jeg kjenner meg utrolig priviligert som fikk lov til å treffe han. For å si det sånn; jeg vet ikke hvor mange nordmenn som hadde kommet på møte etter en så lang arbeidsdag som han hadde hatt før dette møtet. Vi snakker iallefall om 12 timer hardt arbeid, manuelt arbeid, uten hjelpemidler på markene utenfor landsbyen. Ønsket om å få høre evangeliet er stort. Så spurte han da også om når vi kom igjen…

Be for Alf Kåre, Kathrine, Ovidie, Håvard og Markus

Glem ikke våre utsendinger til Bolivia. De er vårt ansvar i bønn.

Her er sangene som vi skal øve på i Barnegospel. Klikk her!

Da vil vi ønske alle en riktig god jul. Mange av dere som leser dette har nok feiret en eller flere juler i utlandet. For oss er det den første, og det må nok innrømmes at det er noe spesielt. Godt da at vi kan samles 16 stk. nå i kveld. Ribba står i ovnen og det meste skulle være i rute.
Ribbe forresten. Kurt Arild og Eva Bente hadde bestilt 2 ribber à 4 kg. Når de skulle hentes var det blitt til 2 ribber à 6,6 kg. Dvs. totalt 13,4 kg. ribbe. På spørsmål om det ikke var mulig å få det som var bestilt, så var svaret et relativt klokkeklart; nei. Dermed blir det nærmere kiloet med ribbe per person. En kan være spent på mye når en skal ha gjester. Men spent på om det holder med ribba, det er vi ikke.

Luk. 2.10-11: Men engelen sa til dei: Ver ikkje redde! For sjå, eg forkynner dykk ei stor glede – ei glede for alt folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren.

Vi gleder oss selvsagt til alt rundt julen. Men, tenk over det som står i Lukas. La det få en konsekvens i ditt liv. Julens budskap er Jesus Kristus, at Han kom, at han lever, og at han vil møte deg!! Vi vil ønske dere alle en riktig god jul! Og så vil vi si tusen takk for kort, brev, mailer osv. Det er helt fantastisk når vi får så mange gilde tilbakemeldinger. De betyr enormt mye!

Tiden går…..

(foto hentet fra Ovidie sin blogg)
Idag er det bare 2 uker til vi setter oss i bilen, fullt opp med flyttelass, og med kursen mot Cochabamba. Er engentlig ganske ufattelig at tiden har gått så fort. Høsten har jo, som dere sikkert forstår, vært veldig spesiell. Vi har hatt våre oppturer og nedturer på godt og vondt, og jeg (Kathrine) må nok innrømme at jeg nok aldri har visst hva skikkelig hjemlengsel var før nå… Heldigvis er det nå lenge mellom dagene da hjemlengselen overmanner meg, og flere av de dagene hvor jeg kjenner at jeg faktisk trives veldig godt. Det er litt hva man bestemmer seg for også har jeg funnet ut…

Er litt lettere når vi faktisk klarer å gjøre oss forstått. Før fikk vi lettere panikk hver gang dørklokka ringte. Krise hvis det var en bolivianer, for da skjønte vi ingenting av hva han sa, og vi ble stående der på trappa som noen “naut”…. Nå takler vi slike situasjoner, og klarer etter litt fram og tilbake, å skjønne hva “gjesten” vil frem til…

Ellers så reiser jeg sammen med Marit (Andersen) til Cochabamba i morgen på en kort visit for å se etter hus. Vi har enda ikke klart å finne hus, men håper veldig å få tak i et hus før vi flytter. Flyet går kl 1205 i morgen formiddag, og jeg reiser tilbake lørdag kl 1000. Det går ikke noe fly senere til Sucre… Hadde håpet å få litt bedre tid i Cbba til å se på hus, f.eks reist tilbake på søndag, men da går det ikke fly. Dette er fordi det er presidentvalg på søndag. Det går ingen offentlige transportmidler, taxier etc. Det er heller ikke lov til å kjøre privatbiler, eller ha offentlige møter, så kirkebesøket må vi vente med til neste søndag… Ingen restauranter eller butikker er åpne, så vi har bestemt oss for å bake julekaker og lage julepynt den dagen sammen med fam. Skyttemyr…

Ellers så driver vi med nedtelling til mormor og morfar kommer. Ungene har store planer for hva de skal vise besteforeldrene.. De gleder seg veldig til å få dele litt av hvordan livet deres arter seg her nede, noe som er veldig forskjellig fra livet de hadde i Norge… men det første vi må gjøre når vi kommer til Cbba er å kjøpe hagemøbler, for er det noe mormor og morfar liker, så er det å spise frokost på terassen…

(Alf Kåre som tar bilde av seg selv)

unge-roster-julavslutning1.jpg

unge-roster-julavslutning10.jpg

unge-roster-julavslutning11.jpg

unge-roster-julavslutning12.jpg

unge-roster-julavslutning13.jpg

unge-roster-julavslutning2.jpg

unge-roster-julavslutning3.jpg

unge-roster-julavslutning4.jpg

unge-roster-julavslutning5.jpg

unge-roster-julavslutning6.jpg

unge-roster-julavslutning7.jpg

unge-roster-julavslutning8.jpg

unge-roster-julavslutning9.jpg

Etter nyttår skal Unge Røster øve til konsert som skal være rundt mars, så da må alle komme, så skal vi lage LIVSGLEDE på bedehuset!

Her er et glimt fra våre utsendinger i Bolivia(bilde er hentet fra Ovidie sin blogg):
Da er vi nettopp kommet hjem fra en 4 dagers tur til Cochabamba. I utgangspunktet var det meningen vi alle skulle reise sist Fredag. Det endret seg da Ovidie fikk noe problemer. I utgangspunktet kunne det se litt skummelt ut, en ble derfor enige om at hun skulle kontrolleres nøyere på et sykehus i Cochabamba. Det ble derfor til at noen reiste Torsdagen for å få en skikkelig sjekk. Vi er utrolig takknemlige for at det ikke var noe alvorlig.

Forøvrig har Ovidie blitt anbefalt blant annet å ikke spise Kinamat, sjokolade og et par andre ting. Det med sjokolade tror jeg var vondt for henne å høre. Det med Kinamaten derimot; ansiktet bare lyste:-) Det har seg nemlig slik at maten de har på HongKong (kinarestaurant i Sucre) er enormt god, synes Kathrine og meg. Ungene derimot…. de kan styre seg. Nå mener Ovidie at hun har faglig tyngde bak sin holdning til Kinamat og at dette må hensyntas når vi skal velge spisested.

“Buena Vista” heter et leirsted utenfor Cochabamba. I helgen var det et kurs for ledere der. Jeg var med på Lørdagen og fikk hilse på “hermanos” fra mange steder i Bolivia. Det var utrolig inspirerende. Forskjellige mennesker, forkjellige ressurser, alle så uendelig verdifulle for Gud. Noe av dette var temaet for helgen. Hvordan involvere mennesker i menighetene med de gaver som den enkelte har fått til å tjene. Mange ganger er det nok fort gjort at de blir de samme som leder, de samme som åpner, de samme som vitner osv., osv. Uavhengig hvor vi er, vi må be om at Han som har gitt oss Livet også får sette sitt lys over arbeidet. Slik at det blir levende! Menigheten må ikke blir en organisasjon, men en levende organisme, der Kristus er hodet og vi er lemmene. Levende lemmer.

Så til noe som imponerer meg skikkelig. Lundenesrussen har som prosjekt å samle inn penger til arbeidet som Kurt Arild og Eva Bente Ohma har i Cochabamba. Nå har det seg slik at de har kommet så godt i gang at de også skal støtte arbeidet som Kathrine og meg skal være med i på Jesus Maestro. I den forbindelse så var Karen Ege fra Lundenesrussen på besøk hos Ohma. Vi traff henne nå i helgen. En kjempe representant for russen og for Lundeneset. Det er inspirerende for oss å vite at vi han en sånn gjeng som Karen representerer i ryggen. Tusen takk. Anbefaler i den sammenheng å gå inn på Lundeneset sine nettsider for å lese mer om misjonsløpet. Her finner du også link til bloggen som Karen har/hadde når ho var her i Bolivia.

Vi skal ikke dra det ut, men bare ganske til slutt så vil jeg ta med siste nytt fra immigrasjonsministeriet. Jeg har tidligere, ganske så feilaktig, sagt at papirene nærmest var i orden. Det jeg skulle ha sagt er at mesteparten er i orden, og at en ganske så liten, men ikke uvesentlig ting skal det vise seg, gjenstår. Fra før har bilde av lunger blitt tatt, det er blitt tatt blodprøve. Det er levert inn bekreftelser av forskjellig art, og det er tatt vanlige passbilder. Vanlige forresten… Når du tar passbilder i Bolivia så tar det litt tid før du får de igjen. Vi snakker om timer. Jeg lurte i grunnen på hvorfor det skulle ta slik tid. Jeg forstod det da jeg fikk bildene igjen. Jeg var som den vakreste blomst! Nydelig, uten sår og skavanker. Aldri har jeg sett meg selv på den måten! Om du skulle være i tvil, de som tok passbildene har brukt “paint” eller hva det nå er, skikkelig aktivt. Mulig det er dette som har fått immigrasjonsministeriet til å si stopp! Her mangler det noe vesentlig. Nemlig et bilde! Et bilde som virkelig viser hvordan personen ser ut. Og det bildet skal ikke, jeg gjentar skal ikke, være lett å få tatt! Og det er her vi er ved kjernen i hele denne historien. Vi må kjøre 320 km (tur/retur) for å få tatt dette ene bildet av hver enkelt av oss. Like til Potosi. Det er nemlig en ganske spesiell maskin som skal ta dette bildet, det er det. Nå skal det sies at for meg er det uproblematisk å kjøre rundt i Bolivia, fordi det er noe jeg vil si er “muy interesante”. Det slår meg likevel at dette må være en noe tungvint måte å få dette gjort på.

PS! Rett skal være rett. Det finnes også en slik maskin i Sucre. Problemet er bare at den ikke virker. Derfor kommer maskinen fra Potosi på besøk en gang per måned. Sist gang den var her var på Fredag….. Stemmer det, da var vi i Cochabamba.

Til slutt; takk til dere som legger igjen kommentarer. Veldig kjekt å lese!

Da maa jeg avslutte her. Sjaafoer og bil staar og venter utenfor.
Takk til alle dere som foelger med oss og ber for oss.

Cochabamba
I morgen (Onsdag) reiser vi til Cochabamba. Det gleder vi oss veldig til. Klokken halv åtte bærer det av sted. Da er det beregnet at vi skal kunne nå frem før det blir mørkt. For oss som er helt ferske her så er det helt fantastisk å få kjøre nærmere 40 mil og oppleve spennende natur og steder. Vi regner med at turen tar 8-9 timer inkl. matpause. I Cochabamba får vi treffe misjonærer fra Peru, og ungene skal ha et par skoledager på den norske skolen der. Ellers er det diverse møteaktivitet for de som er med i div. styrer. For Kathrine og meg blir det en kjempefin mulighet til å “sjekke ut” forholdene i byen hvor vi skal bo fra slutten av Desember av. Gleder oss spesielt til å få et første møte med “Jesus Maestro” hvor vi skal ha arbeidet vårt. Vi kommer tilbake til Sucre etter en ukes tid.

Forøvrig har vi holdt på med oppholdstillatelse de siste dagene. Det er en del papirer som skal ordnes, men nå skulle det bare være et par småting igjen før dette skulle være i boks. Det er mer enn et kontor/institusjon som skal besøkes for å få det ordnet:-)

Ellers så har tre av familiens medlemmer fått klippet seg i dag. Samtlige hoder var vasket og klippet av samme person innen en halv time. Prisen var også hyggelig, Bs 25,- per hode (ca. NOK 23,-). Om noe var skjevt? -Ja.

Hele familien er vårt bønneansvar. Husk å be for Alf Kåre, Kathrine, Ovidie, Håvard og Markus!