Alf Kåre skriver på bloggen fra Bolivia
FREDAG 7. MAI 2010
Det er snart to uker siden vi begynte å arbeide på Jesus Maestro. De første to ukene har det ikke vært lagt noen spesiell plan for arbeidet. Fokuset har vært på å bare kjøre flatt og få snakket med flest mulig elever, lærere og andre som dukker opp på skoleområdet. For så vidt ikke veldig krevende det, skulle en tro. Viser seg nok allikevel etter endt skoledag at en kjenner det er godt å ta 5-10 minutt på sofaen. Det blir til at en må ha maks konsentrasjon for å få med seg alt som blir sagt og formidlet.
Dagene begynner med oppstilling; ikke bare Mandag. Selv om det er den dagen oppstillingen varer lengst. Da er vi ute og treffer elever og lærere. Deretter blir det å sette seg inn i litt forskjellig på kontoret. Går litt rundt på området. Snakker gjerne med noen foresatte av elevene. Denne uken har AK snakket en del med en som er foreldrerepresentant. En veldig kjekk type. Bare en liten ting som er litt sånn halvringt; jeg tror han ønsker å få meg til å snakke Quetchua. Ikke det at jeg ikke vil; det er bare det at nå føler jeg at jeg begynner å komme så smått i siget på spansken. Da blir det litt mye å begynne med et nytt språk allerede. Men, men. Nå har vi kommet frem til at vi tar fem minutter hver dag han kommer innom skolen. Sånn at jeg iallefall kan lære meg å hilse skikkelig på Quetchua. Det tror jeg er viktig.
Ellers utover dagen så snakker vi med lærerne i langpausen. Det er litt halvhardt, men prøver å bare innstille meg på at spansk med jærdialekt tross alt må være ganske spennende å høre på! Sant skal sies, de er veldig imøtekommende. Foruten dette så er vi ute på området og snakker og snakker. Fra den ene gruppen elever til den andre. Kathrine har også vært med i enkelte timer og vært på besøk.
Vi opplever at mange elever er svært kontaktsøkende. De spør om mange ting. Om mange store ting. Noen trenger åpenbart bare å bli sett, å få en klapp på skulderen. Andre igjen trenger å få høre at de er flinke. Har kanskje aldri hørt det før. Har lyst å fortelle kjapt om en ting i dag. Jeg satt og snakket med en del gutter. De var veldig opptatt av hva forskjellige ord på spansk var på engelsk. Etterhvert kom de til «campesino». Bonde. Og så lo de og ertet i en i gjengen som var fra en bondefamilie. Jeg forstod at han nok var en av gjengen. Samtidig var han nok den som fikk gjennomgå hvis noen skulle tas. Et enkelt bytte. Jeg spurte guttene hva de ville ha spist hvis det ikke var noen som produserte maten. Hvis ingen visste hvordan man produserte korn, grønnsaker, frukt. Hvis ingen hadde dyrehold. Jeg fortalte dem at der hvor jeg kommer fra i Norge så er det mange bønder. Jeg fortalte dem at jeg tror at mange folk som bor i byene har mye å lære av bøndene med tanke på for eksempel arbeidsmoral, både i Norge og Bolivia. Jeg så at gutten som var campesino lyste mer og mer opp. Mens kameratene nikket. Det var merkelig å se hvordan hele situasjonen løste seg. Det var godt å se.